Kaster lys over psykiatriens menneskerettighetsbrudd og «behandlings»-fiaskoer
Citizens Commission on Human Rights International-museet opplyser offentligheten om overgrepene til en industri hvis eneste mål er profitt, og hvis «behandlinger» altfor ofte ender med døden.
Siden åpningen i 2005 har Citizens Commission on Human Rights Internationals Psykiatri: En dødsindustri-museet opplyst hundretusener om psykiatriens historie med menneskerettighetsbrudd og deres grusomme metoder for «behandling» som ender enten i død eller fullstendig svekkelse av pasientene. Museet har blitt et viktig og anerkjent sted for å opplyse og advare om psykiatriens utallige overgrep, og folk kommer ofte tilbake år etter år og tar med seg andre slik at de kan lære sannheten.
Blant de siste besøkende var en tidligere amerikansk senator, som umiddelbart bestemte seg for å knytte sitt senter for arbeidsforberedelse til museet. Kort tid etter fikk en gruppe på 17 sykepleierstudenter fra det programmet en omvisning. En av studentene sa: «I lys av antallet psykiatere som vi anser som ledende innovatører, er denne informasjonen sjokkerende.»
En annen bemerket: «Jeg lærte alt fra eugenikk og bruk av tortur til psykotrope legemidler for i bunn og grunn å eliminere livet, og at merkelappene på psykiske sykdommer ikke er basert på bevis, men på meninger.»
Tre klasser med studenter som studerer for å bli medisinske assistenter, og deres instruktører fra en karrierehøyskole i California, fikk en omvisning. En student sa: «Jeg elsket omvisningen. Det var en god øyeåpner og fikk meg til å innse alt det gale disse menneskene gjør.»
En annen student bemerket: «Så mange forskjellige typer ’terapier’ brukes uten resultater.»
En annen sa: «Jeg lærte å aldri sette sønnen min på noen form for medikamenter. Aldri!» Og instruktørene var like sjokkerte som studentene. En av dem skrev: «Psykiatri er ONDSKAP! Det er ikke humant og det er urettferdig.»
Flere sykepleierstudenter ble forferdet over å høre om sammenhengen mellom psykiatri og skoleskytinger. «Jeg har hatt flere forandringer etter denne omvisningen, spesielt når det gjelder skoleskytinger og måten mediene får disse barna til å se ut som monstre, men vi ser faktisk ikke deres historie med psykiatriske medikamenter og deres virkninger.»
Museumsomvisningen endrer radikalt sykepleierstudentenes synspunkt. «Mitt syn på psykisk helsemedikamenter har definitivt endret seg. Å se resultatet av hva disse medikamentene gjør med våre familier, venner og landet vårt, får meg definitivt til å revurdere disse medikamentene for samfunnet og pasientene våre.»
«Dette er mitt første besøk. Det er virkelig livsendrende», sa en annen. «Jeg lærte at diagnosen av psykisk helse er et gjettespill snarere enn en vitenskapelig diagnose.»
En annen sa: «En øyeåpner om sannheten som foregår i den farmasøytiske verdenen. Det handler mer om profitt; de er egentlig ikke opptatt av pasientenes eller menneskehetens velvære.»
«Jeg lærte hvordan psykiatere misbruker pasienter på de mest grusomme måter. Jeg så hvordan psykiatere diagnostiserer pasienter uten tester, og hvordan disse medikamentene har påvirket og skadet samfunnet», sa en annen sykepleierstudent.
I tillegg til å kaste lys over psykiatriske overgrep, redder museet liv. En mann kom tilbake til museet for å fortelle personalet at han besøkte det for over 16 år siden, og at det forandret livet hans. Etter omvisningen dro han umiddelbart tilbake til terapeuten sin og informerte henne om at han ikke lenger ville ta de ordinerte psykotrope midlene. Han var klar over fra CCHRs materialer at å slutte med ethvert psykiatrisk medikament krevde medisinsk tilsyn, og at han aldri burde gjøre dette på egen hånd. Psykiateren hans var uenig i begynnelsen, men han advarte henne: «Enten avvenner du meg, eller så slutter jeg brått.» Hun avvennet ham.
Da han besøkte museet igjen i år, sa han til guiden sin: «Jeg tok dem aldri igjen, og jeg har det helt fint! Hvis jeg fortsatt tok dem, ville jeg sannsynligvis ikke vært i stand til å fungere i et normalt samfunn.» Han ville vært «deprimert og suicidal». Han tok CCHRs informasjonshefter om legemidler slik at han kunne hjelpe andre.
En kvinne besøkte museet flere år tidligere da barna hennes gikk på skolen og hadde blitt stemplet som «mentalt forstyrret», og trengte medisiner. En venn fortalte henne om museet og tok henne med til CCHR for omvisningen. Hun kom tilbake i år sammen med mannen sin og skrev: «Begge sønnene mine fikk Ritalin, Adderall og Concerta. Disse medikamentene hjalp ikke i det hele tatt. Den eldste hadde forferdelige bivirkninger og var aggressiv, voldelig, innesluttet og suicidal. Jeg bestemte meg for å ta guttene mine av medikamentene, men jeg fikk beskjed om at jeg kunne holdes ansvarlig for omsorgssvikt hvis jeg ikke gav dem den ordinerte medisinen. Etter informasjonen jeg fikk, føler jeg meg så lettet over at jeg fulgte intuisjonen min og fikk kunnskap i stedet for å la meg bli presset eller skammet til å medisinere barna mine. Sønnene mine er lykkelige, friske og velfungerende voksne i dag.»
Mange av de besøkende har opplevd psykiatri fra første hånd og kommenterte hvordan omvisningen hjalp dem. En person skrev: «Jeg har vært på mange museer, men dette er fantastisk. Jeg lærte en hel masse. Det informerte meg, og jeg følte meg støttet. Siden jeg er en person som har fått diagnosen ADHD, har jeg hatt en veldig vanskelig opplevelse siden jeg var omtrent åtte år gammel og følte forferdelige bivirkninger av Concerta. Dette påvirket helsen min sterkt, og dette museet viste meg løgnene som har blitt fortalt. Det er godt å vite at jeg ikke er alene.»
En ung mann fra en innspillingsskole sa: «Jeg fikk diagnosen ADHD og ble ordinert piller, og jeg føler fortsatt bivirkningene den dag i dag. Nå vet jeg at jeg aldri skal stole på psykiatere, ettersom de fortsatt utfører sjokkterapi. Jeg forakter mengden medikamenter som gis til 80-åringer.»
En mann som fikk en omvisning på museet for flere år siden, tok med seg kjæresten sin, som var et offer for psykisk helsesystemet som barn. Etter omvisningen skrev hun: «Jeg lærte om det jeg gikk gjennom som barn. Da jeg var 13 år gammel, ble jeg innlagt på en psykiatrisk institusjon, satt i tvangstrøye og gitt medikamenter. Dette museet har hjulpet andre, inkludert meg, til å forstå hva jeg gikk gjennom.»
Museet gir informasjon som er stadig mer relevant for dagens hendelser i samfunnet. Fysisk tvang brukes som en vanlig praksis i psykiatrien og læres bort til rettshåndhevelse og psykisk helse-samfunnet. Det resulterer i dødsfall hvert år. I mai 2020 døde en 16 år gammel afroamerikansk gutt, Cornelius Frederick, som følge av tvangstiltak på et profittdrevet psykiatrisk sykehus i Michigan.
CCHR Int har krevd et landsdekkende forbud mot bruk av tvangstiltak og eugenikkbasert analyse og behandling av psykisk helse – en svindelaktig, dehumaniserende og skadelig psykologisk teori om at visse fargede raser ikke var likeverdige med hvite, og derfor «fortjente» færre rettigheter. De dannet også Arbeidsgruppen mot rasisme og moderne tids eugenikk og lanserte et nettsted for å opplyse folk om psykiatriens rasismehistorie – et sentralt trekk ved Dødsindustri-museet.
Pastor Fred Shaw, Direktør for offentlige anliggender ved CCHR International, holder møter og museumsomvisninger for borgerrettighetsgrupper, inkludert lokale avdelinger av National Association for the Advancement of Colored People (NAACP), for å opplyse dem om psykiatriens svik mot det svarte samfunnet. En av dem som fikk omvisningen, sa: «Museet var en livsforandrende opplevelse.»
En samfunnsaktivist, radioprogramleder og medlem av CCHRs Arbeidsgruppe mot rasisme og moderne tids eugenikk fikk en omvisning og gjør nå ukentlige intervjuer med pastor Shaw om farene ved psykiatri.
Dødsindustri-museet når tusenvis av besøkende og sprer sannheten om de skadelige virkningene av psykiatri i samfunnet vårt. Det når folk vidt og bredt. En tidligere sikkerhetsvakt ved Melbourne General Hospital, som så overgrep finne sted på den psykiatriske avdelingen, besøkte museet. Etter omvisningen sa han: «Jeg kan ikke tro at et sted som dette eksisterer, og jeg er så glad for at det gjør det. I løpet av mitt liv har jeg sett familiemedlemmer bli ’behandlet’ uten noen form for suksess, og jeg er enig i at det ikke var noe galt med dem som kunne rettferdiggjøre ’behandling’ i utgangspunktet. CCHR-museet legger tyngde til mine tanker.»
De som besøker museet, blir invitert til å signere CCHRs online underskriftskampanje for å forby elektrosjokk, bli med i CCHR og ta med seg litteratur for å opplyse og advare andre.
